Kutyme: Informere litt om seg selv.

Arbeidsliverfaring: oppvokst i restaurantbransjen. 15 års erfaring.
Garderobobe - > Dørvakt -> Bartender -> Narkoman - > Ansvarlig
for sikkerhet og økonomi i en nattklubb sentralt i Oslo.

Mars 2004. Sluttet mer eller mindre med dop. På dagen etter 11 års
bruk/misbruk av alt som finnes av dop med unntak av heroin og psykedelika
(LSD etc). Heroin ville tatt livet av kroppen min, LSD ville tatt livet av hjernen min.
Sa opp jobben i utebransjen, slettet alt som var av venner på mobiltelefonen min
(og da mener jeg ALT). Bar bakke. Ingen venner, ingen jobb, ingen familie.

2004-2006. 2 mnd etter av jeg ble nykter jobbet jeg som eiendomsmegler.
Enorme ressurser hvis jeg først bestemmer meg for noe. Sa han beskjedent.
Men det er sant. Jobbet i europas største eiendomsmeglerfirma så lenge det
varte. Hadde en forutanelse om at hele dritten skulle gå dukken. Sa opp etter
noen måneeder. Ikke lenge etterpå var det overskrifter bl.a i Dagens Næringsliv
om en kjempekonkurs. Samtlige meglere ble lurt for masse penger.
Jeg jobbet da i et elektronikkfirma. Trente. Hadde gått opp fra 70 kg til 93 etter
at jeg sluttet med dop. Det meste muskler. Og litt rundt magen. Kjæreste. Streit
jobb. Gjorde alt 'riktig'. 18 januar hadde jeg min første manifistering av noe som
2 år senere ble diagnostisert som Bipolar Lidelse II. For de uinnvidde; det som
tidligere var kjent som Manisk Depressiv. Gått på rehabiliteringspenger siden
mai 2006. For sikkerhets skyld har bipolare en selvmordsrate som er 30 ganger
større enn befolkningen ellers. Har vært nære på noen ganger, men jeg har en
sikkerhetsventil som disse ganger har reddet livet mitt kun minutter eller timer
før jeg ikke har orket mer. Jeg har ikke tall på de ganger jeg har vært under èn
time fra døden. Kun 2-3 av disse gangene har vært i forbindelse med sykdommen
min. De andre gangene har vært både i forbindelse med narkotikabruk og min enorme
kapasitet for å havne i kinkige situasjoner ellers. Har selvfølgelig blitt forsøkt å bli
både skutt og knivstukket i forbindelse med min jobb på nattklubber. Dette førte
uten unntak med sykehusinnleggelse og blod over hele meg. Men ikke mitt blod.
Enough said. Man lærer mye om seg selv i slike situasjoner. Jeg blir iskald når livet
mitt er i fare. I tillegg kommer slikte ting som fall fra trær, 30 meters fall fra Oslos
største vertikale fjellside. Hadde mose helt opp til negleroten i samtlige fingre etter
å ha glidd ned mesteparten av fjellsiden med fingrene gravet ned i våt mose, før
jeg klarte å støte fra med beina og havnet i et tre. Ikke var jeg redd heller. Rart.
Skalv selvfølgelig av adrenalig etterpå. Har også falt ned fra et tre og havnet slik
at jeg fikk ble 'spiddet' på en gjerdestolpe, stolpen gikk inn under t-skjorten min
og stakk opp under nakken min. Jeg måtte løftes av gjerdet. Stolpen resulterte
kun i et sår langs hele ryggen min. Noen cm til og jeg ville blitt levende spiddet.
Det hadde uten tvil vært meget ubehagelig. Av og til morer jeg meg med å telle
lignende situasjoner jeg har havnet i. Jeg har bl.a blitt påkjørt av bil mens jeg har
syklet 3 ganger. Min feil hver gang. Rødt lys betyr for meg 'stopp hvis jeg føler
for det." Min eneste skade så langt er 2 brukne fortenner. Bilene gikk det verre
med. rare greier. Syklene mine var uskadde i alle tilfeller. I min alder har jeg
faen meg utviklet høydeskrekk. SKIKKELIG. Kiler fælt i magen min bare av
å stå på balkongen i min leilighet i 4 etasje. Hva faen liksom. Jeg er jo udødelig.
Jaja. I sommer ble jeg for første gang redd ved sykling i østmarka i Oslo. Med
god grunn. Jeg bruker jo sjeldent bremser. Kjøpte sykkelhjelm. Hva faen? Igjen.

Ble frelst forrige sommer. Med/i/på (hva er ritig?) golf. Riktig. Golf. Går ikke én
dag uten at jeg tenker på golf. 1 mai. Ca. Da starter golfsesongen. Jeg suger men slår
jævlig langt. Ingenting er som følelsen når man banker den jævla ballen 250 meter
av gårde. Det er en kvart kilometer. 2 1/2 fotballbane. Det er nesten like deilig som
å injisere en fin blanding av ecstasy og amfetamin rett i armen. Noe jeg forøvrig har
sluttet med. Det sier mye om min karakter at jeg selv med min psykiske situasjon
har klart å holde meg nykter. Merkes det at jeg er diagnostisert med bl.a blandet
personlighetsforstyrrelse? Bl.a narcissistiske tendenser. Derav min manglende
beskjedenhet. Men hva faen. Jeg er unik. Intelligent. Så det holder.
I sommer ble jeg to ganger hentet av ambulanse da mine medisiner mot mine
bipolare lidelse ga meg hjernedrypp. Ene gangen ble jeg funnet sittende i regnet
lent opp mot et gjerde utenfor en t-banestasjon. Jeg rakk akkurat å dra opp glide-
låsen i jakken min slik at jeg evt ikke skulle fryse i hjel hvis det tok en stund før jeg
ble funnet. Ble ikke redd da heller. Men høydeskrekk har jeg. Hva faen. Lå på
avdelingen for hjerneslag på Ullevål Sykehus mange dager. Logoped, ergoterapeut, MR, CT, ultralyd av hjerte, hals og hode. 13 blodprøver. Intravenøst. Ufattelig irriterende, kjedet
livet av meg. Samtlige andre pasienter var 60+. Jeg stjal en rullestol og rullet meg rundt i
gangene om natten. Ble forsøkt pågrepet av 2 vektere (tyttebærpoliti) da de hadde sett
meg på overvåkningskamera mens jeg rullet av gårde på bakhjulene opp og ned korridorene.
Og for sikkerhets skyld litt på gårdsplassen utenfor sykehuset. Følgende samtale påfulgte.
"Vi trodde det var en narkoman når vi så på overvpkningskameraene, men vi ser jo nå
at det ikke var tilfelle." Jeg truet de begge med svinebank der jeg satt i en rullestol i
fin, blå nattskjorte courtesy of Ullevål Universitetssykehus med min intravenøse
Ringer Acetat saltvannsoppløsning liggende i fanget mitt. Jeg kunne jo ikke godt utføre
rullestoltriks med intravenøs jævelskap slepende etter meg i det jævla stativet.
De lo. Jeg ble forbannet og truet de igjen med svinebank hvis de ikke lot meg være i fred.
De må ha sett på øynene mine at jeg ikke tullet, for de ga meg spakt beskjed om å sette
rullestolen på plass da ambulansepersonellet hadde bruk for den, før de skygget banen.
Det sies at jeg blir sort i øynene når jeg blir forbannet. Medfører nok riktighet. Heldigvis
hadde vekterne åndservervelse (hm, er det et ordentlig ord) nok til å gjenkjenne blikket.

Jaja. Nok om meg. For to dager løsnet min lengste depressive periode noen gang. Kun vært ute
av leiligheten min for å handle mat siden november. Hva faen. 4 mnd av livet mitt i dass.
Blitt oppfordret til å blogge litt da en god venninne av meg synes jeg er relativt interessant.
Hun lever til og med i den villfarelse at jeg kan 'skrive'.

Mer om meg følger. Det er nok ikke noen som vil lese denne bloggen. Unntatt henne.
Men det er nok for meg. Hun er fantastisk. Du vet hvem du er, fant.

-Coyote-